Livet som utvekslingsstudent i Mexico

Ja dere, nå har jeg altså vært utvekslingsstudet her i Mexico i 3 måneder og 1 uke. Jeg kjenner på meg selv at jeg har lært mye som gjør at jeg føler jeg har vokst som person og dette kommer jeg til å ta med meg tilbake til Norge. Jeg føler kanskje at vennene mine har forandret seg veldig innen jeg kommer hjem igjen, men som folk sier "det er ikke de som forandrer seg, det er du som har vokst." Og etter 3 måneder her har jeg nå skjønt hva de mener. Jeg valgte å skrive om dette nå for det skjedde noe igjen i dag som gjorde at jeg ville skrive om livet som utvekslingsstudent i Mexico.

På skolen i dag prøvde jeg å ringe mama for å spørre om jeg kunne dra rett til Renate etter skolen. Jeg ringte 5 ganger, uten å få svar. Så sendte jeg melding til Paco og spurte om han var med mama. "Si" svarte han. Så jeg fortalte at jeg hadde prøvd å ringe hun og at jeg lurte på om jeg kunne dra til Renate etter skolen. Han svarte at mama sa det var greit. Så jeg dro til Renate uten bekymring og koste meg med Toro Brownies. Når jeg kom hjem spurte mama hvor jeg hadde vært med et ganske irritert tonefall. Jeg svarte at jeg hadde vært hos Renate. Så fortsatte hun med at jeg må alltid komme rett hjem etter skolen og heller gå ut seinere.

Jeg kjente jeg fikk en liten klumpe i halsen når hun sa det, for hun var spydig i tonen. Hun hadde jo sagt at det var greit! Hvorfor sa hun ikke heller "Kom hjem først, så kan du dra dit etter vi har spist..." når jeg spurte?

Den irriterte/spydige tonen har jeg opplevd en del ganger og jeg klarer aldri å vende meg til den. Jeg får alltid en følelse av at jeg har gjort noe galt. Ikke misforstå meg, jeg er ekstremt glad i familien og kjempe takknemlig for at jeg får bo her. Men tonefallet i svaret når jeg spør om å få gå ut har gjort at jeg gruer meg kjempe mye til hver gang jeg skal spørre.

En gang jeg spurte om å få gå på kino var hun så irritert og sur at jeg ikke turte å spørre om å få gå ut på en hel uke. Jeg satt hjemme hver dag helt til mama sa at jeg måtte komme meg ut med venner. Så dagen etter spurte jeg om å få gå ut, men da var det plutselig galt for da var det for tidlig på dagen.

Frykten av å spørre om å få gå ut er det heldigvis ikke bare jeg som føler. Det er fler av de andre jentene som også gruer seg veldig før de spør. Vi må faktisk manne oss opp før vi spør. Det er ikke frykten om å få et "no" som svar, men det ubehagelige tonefallet...

Hvem hjemme er redd for å spørre om å gå ut en tur med venner etter skolen? Ingen regner jeg med. Ungdommen hjemme i Norge har så små utfordringer i hverdagen i forhold til den utvekslingselever har. Og det er de utfordringene vi vokser på.

Det å ikke bli fortsått til en hver tid er også ekstremt slitsomt. Jeg føler spansken har gått utrolig treigt og den siste tiden har jeg blitt ganske frustrert. Jeg har som sagt vært her 3 måneder, men jeg føler jeg har lært for lite spansk på den tiden. Jeg forstår omtrent alt, men det er det å prate selv som er vanskelig. Og når ingen meksikanere snakker engelsk er det utrolig slitsomt. Jeg føler jeg ikke får vist helt hvem jeg er. Marthe som prater hele tiden. Marthe med den tørre humoren. Familien tror jeg aldri prater og at jeg er helt stum. Men jeg er en av de personene som velger å være stille fremfor å bli misforstått. Jeg liker også veldig godt å diskutere ting og forklare meg osv, men nå går det som regel i "no se".. jeg vet ikke.

Ny kultur gjør også at man vokser veldig mye. Kulturen byr på masse utfordringer den å. For eksempel å ikke få være med den gutten man vil for han var sammen med den og den jenta i fjor. Man må ha shorts under skjørtet på skolen, ellers kan man se trusa di. Hvis skjørtet ditt er for kort får du advarsel om å bli utvist. Guttene får ikke komme med til skjeggstubber på skolen. Selvom man tar oppvasken til hele familien hver dag etter mat og holder rommet sitt ryddig og rent til en hver tid, er det fortsatt ikke nok.

Juliette fra Belgia har fått seg kjæreste og de var sammen en stund før vertsforeldrene fant det ut. Venner av foreldrene hadde sett henne med han, og de fortalte at de oppførte deg veldig uformelt ute blandt folk. Om dere hadde sett hvordan meksikanske kjærstepar oppfører seg på gatene her (noe som er ekstremt kvalmt at jeg har ikke ord) hadde dere skjønt at det de gjorde (holdt hender, kyssa litt og klemte) ikke var ille. MEN fordi hun er utvekslingsstudent så blir det sett på som uformelt og ufyselig.

Det er ikke alltid like gøy å være hvit blandt alle disse brune. Vi må være ekstra forsiktige med hva vi gjør, for i Mexico sprer rykter seg raskere en ilden. Damene elsker å sladre. Hvor mye av det de sier som er sant kan jo diskuteres, men det hjelper ikke at vi vet sannheten når vi er rundt 30 stykker og de flere tusen.

Selvfølgelig har alt dette kommet som et kultursjokk på meg og noen ganger har jeg bare villet pakke kofferten og reise hjem. Sånn som i dag... og egentlig veldig ofte den siste tiden. Jeg har det supert her, men jeg har en stor drøm om å reise hjem i en ukes tid bare for å se hvordan alt er hjemme. Men det er vanskelig og jeg føler at det ikke blir et ordentlig utvekslingsår om jeg reiser hjem for å møte familie og venner.

Som sagt, utfordringer som jeg opplever her gjør at jeg vokser som person. Og jeg er evig glad for at jeg dro på utveksling. Hadde jeg blitt værende i Nittedal hadde jeg aldri fått opplevd nye ting på samme måte som jeg gjør nå. Jeg hadde aldri møtt virkelig tøffe og spesielle utfordringer. "Jeg har bodd et år i Mexico" er det ikke mange som kan si, og det er det som gjør meg så gira på å bli værende og lære enda mer om landet og kulturen!

Ja, det er vanskelig med utfordringene, men det er under et år til jeg skal hjem og jeg vet at når jeg kommer hjem, vil jeg bare reise tilbake! Så jeg nyter tiden og lærer. "VIVIR MI VIDA" og "POCO A POCO" hjelper meg masse!