På søndag etter kirka fikk jeg opplevd noe jeg synes var veldig spesielt. Det ga et veldig stort inntrykk på hvor store forskjeller det er her i verden, og her i lille Ixtepec. Oaxaca er den fattigste staten i Mexico og her bor jeg. Jeg har egentlig ikke lagt så godt merke til fattigdommen, klart det er uteliggere her og folk som tigger på gata, men sånn er det jo i alle land.
Men på søndag fikk jeg møte fattigdom. Mama og papa sa vi skulle på lunsj hos en venn av dem. Papa fortalte at han egentlig ikke ville dra for han er fattig, så papa synes det var litt ubehagelig. Men for å glede vennen dro vi. "Ikke forvent så mye mat da, Marthe" sa papa når vi satt i bilen. Jeg hadde egentlig ingen tanker om hva jeg kom til å møte, men jeg var litt spent.
Når vi hadde parkert bilen bak huset, så det egentlig helt normalt ut. Men så gikk vi inn porten og jeg fikk en veldig ubehagelig følelse inni meg. Det løp en del kyllinger og høner fremfor huset. Hunden som gikk der så virkelig ikke ut. Når vi kom oss rundt hjørnet av huset ble vi møtt av damen og mannen som hadde invitert oss og de begge lyste opp når de så mama og papa. Damen med litt færre tenner enn mannen. De fant frem noen plastikk stoler til oss tøså vi kunne sitte. Mannen forsvant for å kjøpe drikke, mens mama pratet med damen. Når han kom tilbake fant de frem et lite bord til oss og så ble lunsjen servert. Tortillas, salsa og noe som så ut som røkt kjøtt (vet ikke hva det var) i hver sine plastikkbokser. Vi fikk verken tallerkener eller bestikk. Jeg synes ikke dette kjøttet var noen godt, men jeg hadde ikke hjerte til å legge fra meg maten. Jeg kunne se på damen at hun var kjempe stolt over å ha mama og papa som gjester. Jeg klarte ikke å holde meg, jeg fikk tårer i øynene.
Vi satt utenfor huset å spiste, men jeg klarte å titte inn i de to rommene huset besto av. Og fra det jeg så var det ingen møbler, så regner med at det eneste som var der var sengene dems.
Men selvom de har lite med mat, lite med møbler og lite med penger har de masse kjærlighet og glede. Og det jeg fikk sett er at man klarer seg helt fint med de egenskapene. Man får respekt av andre ved å vise kjærlighet og glede til andre. Huset var ikke så mye å skryte av, ikke maten heller, men jeg gir familien så mye respekt for at de viste at de var stolte over hvem de er og hvor de bor!
Jeg skulle ønske at alle de bortskjemte drittungene (unnskyld ordbruken) der hjemme kunne opplevd det jeg fikk oppleve på søndag bare så de kanskje kunne lært å sette ting litt i perspektiv. I Norge har vi det helt fantastisk! Det er faktisk ikke alle som har det så bra som oss nordmenn, men alikevel klarer de å tilfredsstille seg selv på andre måter enn de vi gjør, og det står det stor respekt til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar