Akkurat NÅ er det én uke til jeg går inn i dusjen for siste gang i mitt utvekslingsår og for å gjøre meg klar til å dra fra Ixtepec. Jeg sitter med så mange mixede følelser. Jeg gleder meg masse til å komme hjem til familie og venner, men samtidig må jeg si hade til livet mitt her.
Dette er et helt annet liv enn det jeg har i Norge. Jeg har fått bedre venner her enn det jeg noen gang har hatt i Nittedal. Jeg har lært så mye om meg selv og andre. Hvem som faktisk bryr seg og hvem som egentlig ikke gjør det... Å ha en venn man faktisk føler man kan si absolutt ALT til har jeg aldri følt at jeg har hatt. Så møtte jeg både Juliette, Elias og ikke minst Renate. 3 helt utrolig mennesker. Venner for livet jeg aldri i verden vil glemme. De har vært her for meg gjennom tykt og tynt og jeg har prøvd så godt jeg kan og være en like god venn for dem, som det de har vært for meg. Klart jeg elsker alle de andre utvekslingsstudentene kjempe masse også, men Juliette, Elias og Renate er de jeg har kommet nærmest. Og ja, jeg elsker faktisk alle sammen! Vi har blitt en liten familie dette året, og hvordan jeg skal klare meg uten dem vet jeg ikke. Å si at man elsker noen er sterkt, men jeg gjør det! Elsker dem alle sammen :))))
I tillegg må jeg reise fra den fantastiske familien min. Jeg har vært den heldigste jenta i verden som har fått bo hos mama, papa og Paco. Jeg er evig takknemlig for at jeg har de. Tenker ofte på hvor kjedelig det blir å ikke våkne opp i senga mi her og å gå ned til mama på kjøkkenet som enten vasker klær eller står og lager frokost til meg. Papa som alltid er i godt humør og sier "holaaa mi hija!" når han ser meg. Paco som alltid gliser og sier: "hola marthaaa"
Og den lille solstråla mi Ximena. Verdens søteste lille unge. Skypet med familien i stad og da kom Ximena for og hils på dem. "Hola!" sa hun og gliste lurt. Også legger hun til: "du må hilse dem, for jeg skjønner ikke hva de sier!" Lille Ximena på 2 år! Veslevoksen er hun i alle fall.
Også må jeg reise fra de meksikanske vennene jeg har fått her. Det er ikke mange, men de jeg har fått er gode som gull. Meksikanere henger ikke ute på ettermiddagene (de som gjør det er visst bare badboys og man må holde seg unna de) så da er de kun på skolen man får vær med de. Herlige folk alle sammen som jeg kommer til å savne masse. Alle har så lyst til å komme på besøk i Norge og det skal de gjerne få lov til :)
Som sagt har jeg lært så uendelig mye dette året. Lært hvordan jeg må stå på egne bein. Lært hvordan jeg kan være en bedre venn, eller i det hele tatt en bedre person. Jeg har lært å sette mer pris på ting og å sette mer i perspektiv. Jeg har opplevd ting jeg aldri vil oppleve igjen. "A year as an exchangestudent isn't a year in a life; it's a life in a year."
Jeg reiser fra alt det gode her og kommer til noe annet godt. Jeg er så heldig som har venner og familie over hele verden! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro fra Nittedal for snart et år. Tror det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i livet mitt!
Nå ble det et veldig rart innlegg her, men nå som turen hjem nærmer seg, sitter jeg med ganske mange følelser. Følelser jeg ikke helt kan forklare....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar